Hvis du spør folk flest i disse dager hva de tenker på når det kommer til personvern, så vil du sikkert få til svar: Hæ?
Etter min mening burde egentlig samtalen være om massive datainnbrudd, bærbar teknologi, sosiale nettverk, målrettede reklame, datainnsamling – og for ikke å snakke om Snowden-avsløringen.
I tillegg har ulike kulturer vidt forskjellige syn på hva en persons rettigheter er når det kommer til personvern og hvordan det bør reguleres.
Med teknologisk innovasjon blir personvernet mer komplekst for hvert minutt ettersom mer data samles inn og utveksles. Etter hvert som teknologien blir mer sofistikert (graverende), blir også bruken av data nettopp det. Og det gjør at organisasjoner står overfor en utrolig kompleks risikomatrise for å sikre at personlig informasjon er beskyttet.
Ikke egentlig, men de krysser hverandre. Personvern er fokusert på bruk og styring av personopplysninger – ting som å sette retningslinjer for å sikre at forbrukernes personopplysninger blir samlet inn, delt og brukt på passende måter.
Sikkerhet fokuserer mer på å beskytte data mot hacker angrep og utnyttelse av stjålne data for profitt. Selv om sikkerhet er nødvendig for å beskytte data, er det ikke tilstrekkelig for å håndtere personvern.
Dette er noe jeg og de fleste i privacy miljøet hører titt og ofte. Når man får dette spørsmålet, så er det naturlig for folk flest å bare tenke på kriminelle ting, eller ulovlige ting. Og det er vel kanskje ikke så rart, da de aller fleste av oss er lovlydige.
Men hvis man gjør om på spørsmålet, og gjør det om til en påstand, hva svarer de fleste da?
De aller fleste av oss har noe skjule, uansett hva det er.
Det kan være om din økonomi og gjeld, helse, private ting du snakker med din psykolog eller lege om, familiære problemer, problemer med ekteskap eller kjæreste, utroskap, kriminalitet, hva du stemmer, legning, religion, eller hva dine fetisjer er, eller hva som tenner deg seksuelt.
Vil du da fortsatt svare: Jeg har da ingenting å skjule?